(Av Elise Schanke, på websida www.slvenner.com. Gjengitt med hennes tillatelse.)
I Sierra Leone trodde vi at ebolaen omsider var vunnet over, da ebolastatistikken for januar viste en betydelig nedgang av smittede tilfeller. Landets president, Dr. Ernest Bai Koroma, opphevet derfor reiseforbudet, en gladmelding for alle som var innestengt i sine lokalsamfunn. Men kanskje gledet vi oss for tidlig? I hvert fall har vi sett en skremmende utvikling i begynnelsen av februar, hvor tallet på nye tilfeller har gjort et byks fra noen få den ene dagen til å mangedobles dagen etter, som fra 3 til 17 (2 februar) og fra 4 til 21 (4 februar). Det er i Port Loko, fylket hvor Sierra Leones Venner har et barnehjem, at dødsviruset bykser frem. Hvorfor skjer dette, når andre fylker har klart å stoppe spredningen? Jeg tror at grunnen er at folk i Port Loko har en usvikelig tillit til sine hemmelige foreninger (secret socities), som bokstavelig talt hersker over liv og død.
Sierra Leone er et av de fattigste landene i verden. Folk flest lever i ekstrem fattigdom (under 1 USD pr dag) og bare 42 % kan lese. Bare fire land skårer dårligere enn Sierra Leone på FN-lista over levevilkår, hvor Norge troner øverst. Kanskje kan fattigdom og underutvikling ha noe med spredningen av ebolaen å gjøre? Sammenhengen synes åpenbar. I Norge ville det vært lett å stoppe dødsviruset. Landet har ressurser og kapasitet, slik det ble vist da en ebolasmittet helsearbeider ble fløyet hjem fra Sierra Leone til livreddende behandling ved Ullevål sykehus. Selv fattige land i Afrika, som Nigeria og Senegal, klarte å stoppe ebolaen. I Sierra Leone derimot, sliter man fortsatt med å få bukt med sykdommen, nær ett år etter at den kom til landet. Naturligvis kan man skylde på sendrektighet fra landets helsemyndigheter, på WHO og FN for at sykdommen fikk løpe løpsk. Årsaken til spredningen er imidlertid sammensatt, og andre faktorer –som korrupsjon og overtro –har vanskeliggjort kampen mot ebola, det være seg medisinsk behandling, søken etter smittekilder, eller isolering av mistenkte kasus.
Sierra Leone er gjennomsyret av korrupsjon. Riktignok har presidenten prøvd å stoppe uvesenet, men fortsatt er det vanlig at de bedrestilte utnytter de som mindre har. Helsevesenet er ikke noe unntak. Kanskje husker nordmenn skandalen rundt vaksinasjonsfondet Gavi? Det ble avslørt at helsemyndighetene i Sierra Leone hadde skuslet bort millionbeløp som var ment å komme barna til gode. Og jeg kjenner kolleger som meldte seg for å pleie ebolasyke, de ble lovet høy lønn og trygt utstyr, men både lønnen og eboladraktene lot vente på seg. – Pengene ble nok” spist opp” fortalte de, et utrykk som brukes for å indikere korrupsjon.
Leger uten grenser kjempet lenge alene for å få bukt med sykdommen, etter hvert godt hjulpet av lokale sykepleiere og leger. Først da et titalls leger ble smittet og døde, og over hundre sykepleiere falt fra av samme grunn, kom en storstilt hjelpeaksjon utenfra. Mye nytt og avansert utstyr kom på plass og godt trente internasjonale helsearbeidere ankom i flokkevis. Etter litt plunder og koordineringsvansker, begynte resultatet å vise seg. At presidenten selv reiste rundt i fylkene og manet til kamp for et ebolafritt land, virket nok også positivt på statistikken, samtidig som effektive tiltak for å oppspore smittekilder kom i gang.
At sykdommen ikke ble stoppet på et tidligere stadium, er kanskje vanskelig å fatte for utenforstående. I hvert fall tok det tid før jeg skjente at her til lands bør man ta overtro på alvor. Og trolldom skal man heller ikke kimse av. De hemmelige foreningene har en formidabel makt over menneskene. Mange så å si fødes inn i dem, og er sterkt knyttet til den lokale foreningen resten av livet. Det er kvinner fra foreningen som er stedets jordmødre, og blir det en jente, er det gjerne samme kvinne som omskjærer ungjenta senere. Sterke bånd knyttes, og når døden inntreffer stiller foreningen opp for å sikre en verdig avslutning–slik skikken tilsier. Den døde vaskes og salves, og slekt og venner deltar i begravelsesritualet, hvor berøring av avdøde inngår.
Å bli smittet av ebola er vanskelig. Sykdommen smittes kun gjennom kroppskontakt med ebolasyke. Smittefaren er størst i siste fase av sykdommen og etter at døden har inntruffet. Alle landets borgere vet nok dette, for overalt snakkes det og synges om hvordan man skal unngå smitte – på lokale radiokanaler og TV. Likevel fortsetter mange med en tradisjonell begravelsespraksis som sprer viruset som ildebrann.
Etter en intens innsats fra myndigheter og partnere, virket det som kampen mot ebolaen var vunnet. Noen fylker er allerede blitt kvitt dødsviruset. Men slett ikke i Port Loko, her har ebolaen flammet opp på flere steder. Selv etter forbud og trussel om straff, fortsetter skikken med å begrave sine døde på rituelt vis. I all hemmelighet vaskes og stelles avdøde, liket gjemmes- for senere å smugles ut og begraves i ly av jungelnattens mørke.
Knapt en kilometer fra barnehjemmet vårt, ved Rotifunk i Lungi, er det nylig oppdaget ebola. Nabolaget ble vitne til en rask inngripen fra kontrolltemaet, hvor mulige smittekontakter ble identifisert og isolert. Til sammen er det tre områder i kommunen vår, Kaffu Bullom, som kontrolleres på grunn av eboladødsfall. Det kan bety at titalls av personer er smittet, slik tilfellet er i nabokommunen, Lokomasama. Et intenst arbeide pågår for å oppspore alle smittekildene.
Jeg spør en nabo, Mr. Cole, hvorfor folk i Port Loko trosser alle påbud og fortsetter med tradisjonelle begravelser? Om overtroen er sterkere enn redselen for dødsviruset? – Vi fra Port Loko er veldig sta og egenrådige, sier Mr. Cole, og prøver å forklare ting som for meg synes ubegripelige. – Her behandler vi våre forfedre med respekt, slik vi alltid har gjort, fortsetter han, og har ikke mye godt å si om landets helsevesen. – Det er derfor mange går til tradisjonelle healers, som også hjelper fattigfolk. De er våre allierte og har vår tillit.
Ebola-viruset kom til Sierra Leone fra Guinea gjennom tradisjonell medisin. En kjent healer fra Kaila hun ble tilkalt for å hjelpe en syk på andre siden av grensen. Pasienten døde, og det samme gjorde healeren. I begravelsen i Kailahun–som ble foretatt på tradisjonelt vis- møtte flere hundre. Det antas at de fleste ble smittet av dødsviruset.
Medisinmennene er populære, det samme er de hemmelige foreningene som healerne har sitt utspring fra. Smittekjeden for ebola følger i deres fotspor. Synd om lojalitet til foreningens tabubelagte virksomhet fører til at enda flere menneskeliv går tapt.
De tradisjonelle lederne (overhøvlingene) har stor makt i Sierra Leone. De representerer den ypperste autoritet i sine kommuner (chiefdoms) og er sterkt involvert i de hemmelige foreningene. Nå har overhøvlingene i Kaffu Bullom og Lokomasama fått unngjelde for ikke ha stoppet ebolaen. Presidenten fratok dem nylig deres maktsymboler (septers), en streng straff her til lands, men sikkert nødvendig for å stoppe hemmelige og livsfarlige begravelser.
Filed under: Afrika, Sierra Leone | Tagged: overtro | Kommentarer er skrudd av for Sierra Leone: Overtroen spredte ebolaen som ildebrann
