Kirjans Corner

Han er lamslått, lurer på om ikke dette marerittet kan ta slutt. Han og brødrene har våknet hver dag, og i et halvt sekund trodd at marerittet var over. Men de innser etterhvert, sammen med den stigende sola, at både mamma, pappa, onkler og tanter, naboer – alle er borte – virkelig borte – for alltid.

(Illustrasjonsfoto)

De er enslige mindreårige – ikke på en flyplass, men i livet – de står der som Unicef Jeep ruller inn i landsbyen, stille holder de opp sine navneskilt:
Mohamed Kamara 15
Alimamy 12
Abass 7
Alhaji 3
Vel, snart vil kanskje minstegutten Alhaji være for ung til å huske. Kanskje…
Å huske den plutselige feber som tok mammaen deres, Kadiari bort, for to måneder siden.
Å huske sin far Rai sine lidelser. Men også han måtte gi tapt for sykdommen, kort tid etterpå.
Å huske de 21 lange dager med karantene – nesten som å være i et fengsel – og hvordan naboene nektet å bringe dem mat, redde og uvitende om infeksjon som de var. Redde for selv å bli smittet.
Alle fire brødre bor nå hos en venn av familien, som var modige nok til å trosse uvitenhet og frykt og ta guttene hjem til seg.
«Men det jeg virkelig trenger,» begynner Mohamed nesten hviskende, «er en sykkel.»
«Ja,» svarer jeg, «selvfølgelig – for å komme til butikken eller på arbeid, ikke sant?»
«Nei, nei,» sier han,» for å komme til min bestemor. Hun bor flere miles fra denne landsbyen, men kanskje kunne jeg besøke henne med en sykkel? »
Det er dette som er det eneste håpet de har; den sterke trangen etter å se den som på en eller annen uforklarlig måte har overlevd fra den Ebola-dømt familien: bestemor – som fortsatt lever. Det er henne, og guttene, som er de eneste som er igjen av den store familien de en gang var, før ebola-viruset tok de fleste bort, bort for alltid.

PS. Dette er en VIRKELIG historie.

(Kilde: UNICEF Sierra Leone/Channel 4. Fortalt av en av de som var med UNICEF-jeepen. Bearbeidet av meg.)

Filed under: Afrika, Sierra Leone | Tagged: ebola foreldreløsebarn