Kirjans Corner

War don don (Krigen er over). Sju år etter fredsavtalen i
januar 2002 er det bedring å spore på mange felter. Menn
og kvinner brettet opp ermene og gikk i gang rett etter at
freden var et faktum. En av kvinnene var 45-årige Ngadie
Turay.
Jeg sitter midt i kretsen av kvinner og barn på en gårdsplass
i landsbyen Sembehun sørøst i landet. Hit har jeg
kommet som passasjer på en gammel og sliten motorsykkel,
med null fjærer og med George som sjåfør. Det
kjennes i ryggen, og baken! Halvannen time tok den tre
mil lange turen sørover fra distriktshovedstaden
Moyamba, på en dårlig grusvei, med en liten hvilepause
innlagt midtveis.
Dette området var et av flere der kamphandlingene var
harde, og tallene på flyktninger og drepte var høye. Situasjonen
i landsbyen, som i mange andre landsbyer etter
krigen, var svært vanskelig, med mange traumatiserte
overlevende som hadde opplevd at nær familie, voksne
og barn, ble skutt eller lemlestet, og hadde fått hus og
hjem nedbrent. Mange hadde ikke noe sted å bo, ingen
steder å dra til. Folk sov på tilfeldige plasser og prøvde
etter beste evne å skaffe seg noe å spise fra dag til dag,
også ved å ta loven i egne hender.
– Situasjonen var forferdelig, spesielt for barna. Derfor
dannet jeg denne kvinnegruppa for tre år siden, sammen
med 10 andre, sier Ngadie Turay. Hun hadde noe erfaring
med bistandsarbeid fra Liberia, der hun tidligere jobbet
litt for hjelpeorganisasjonen Care.
Ngadie utstråler en tillitvekkende, moderlig autoritet og
ordlegger seg med en naturlig ro og verdighet. Hun vet
hva hun vil.
Resultatene de har oppnådd, er meget gode. Fra en beskjeden
start, bokstavelig talt med tomme hender, har
Sembehun Development Center nå 60 unge jenter under
sine vinger. Her lærer de søm pluss lesing, skriving og
regning. Dessuten får de hiv/aids-informasjon. Kvinnegruppa
administrerer dessuten et desentralisert barnehagetilbud
(Neneh’s Home Movement for Needy Children)
for ca. 50 foreldreløse førskolebarn. Barna er utplassert
hos private familier, mot en liten kontantstøtte fra kvinnegruppa.
I tillegg driver de en forberedende skole (Neneh’s Memorial
Preparatory School) med ca. 50 elever. På grunn
av krigen har disse ikke hatt mulighet til å gå på ordinær
skole. Nå får de grunnleggende opplæring i basisfag, slik
at de etter en stund kan gå inn på et passende klassetrinn i
barneskolen.
Flere av de unge jentene og kvinnene som gruppa tok hånd
om, var voldtatt og seksuelt misbrukt, ikke sjelden av flere
overgripere.
– Sånt utløser i ettertid ofte sinne og frustrasjon overfor
alle de omgås. Men gjennom terapisamtaler har
kranglingen og raseriutbruddene blitt dempet. Ofrene har
nå lært seg å takle de grusomme opplevelser på en bedre
måte, sier Ngadie Turay.
Aktivitetene finansieres ved at de 10 pionerkvinnene betaler
en månedlig kontingent, i tillegg til at de selger sine
produkter, for eksempel fra systua. Hovedmålsettingen
er hjelp til selvhjelp, slik at kvinnene slipper å være avhengig
av andre. Ventelistene er lange for å slippe til på
senteret, men mangelen på ressurser begrenser aktiviteten.
Da jeg besøkte Sembehun, hadde kvinnegruppa nettopp
fått løfte om fem acres (ca. 20 mål) land fra landsbyhøvdingen.
Han er en moderne, progressiv mann som helhjertet
støtter gruppas virksomhet. Nå skal kvinnene gå i
gang med å dyrke opp jorda. De fantaserer lystig om hvor
mye mer de kan tjene ved å selge sine landbruksprodukter
på markedet i Moyamba.
– Kanskje kan vi kjøpe en brukt lastebil og dra helt til
Freetown for å gjøre business, og tjene enda mer, sier en
av de 10 pionerene med et håpefullt smil. Det er lov å
drømme …
Timene går. Det mørkner fort rundt klokka 19 i Afrika.
Et stearinlys tennes og plasseres midt i kretsen på gårdsplassen.
Oppe på himmelen henger en stor, rødgul måne.
Flere tar ordet og utfyller bildet av situasjonen under krigen,
etter krigen og morgendagens utfordringer. Det
vonde i nær fortid skildres rett fram, nesten nøkternt, om
det kan være tillatt å bruke et sånt uttrykk. Det er nesten
ufattelig at de har klart å reise seg etter en slik medfart.
Men de er optimister når de snakker om framtida. Fulle
av liv. Fulle av pågangsmot. Selv om utfordringene fortsatt
er store.
– Senteret har ført til bedre samhold mellom oss kvinner.
Vi lærer å bli selvstendige og ta ansvar for vår egen
situasjon, gir de 10 pionerkvinnene uttrykk for.
De forteller meg ivrig hva de gjorde i går, på kvinnedagen
8. mars, som ble behørig markert. Jeg får faktisk mesteparten
av programinnslagene servert i reprise! Mye sang,
og nesten like mye dans. Stemningen blir bortimot magisk,
med måneskinn og stearinlys.
Neste formiddag er det nytt møte, med mer sang og enda
mer dans og omvisning i senteret, som ligger skjermet
bak et bambusgjerde. De viser fram de gamle symaskinene
og klasserommet. Stolt viser ungjentene fram både
halvferdige og helt ferdige produkter.
– Fortell om oss til kvinner i Norge, ber flere av
pionerkvinnene.

Filed under: Afrika, Sierra Leone | Tagged: 8. mars